Det er vel uunngåelig at jeg stadig grubler over hvordan vi velger, bevisst eller ubevisst, å presentere tekst. Jeg er tross alt kalligraf, og 36 år med håndlagde bokstavformer, undervisning og arbeid med typografi og bokformgivning setter sitt preg på hvordan man oppfatter ting.

Jeg bor i et land som fikk boktrykkerkunsten rundt 160 år etter naboene våre: Danmark og Sverige fikk sine første trykkerier på 1480-tallet, Norge ikke før i 1643. Det er lang tid, og jeg tror det fortsatt preger vår skrift-, typografi- og bokkultur. Politikk spiller også inn: Vi hadde knapt noen adel å snakke om, og ingen store universiteter.

Også moderne strømninger når oss sent. Så lenge boktrykk betydde blysats, før fotosatsen på 1970-tallet og den digitale revolusjonen som fulgte, måtte nye skrifter og ideer bokstavelig talt anskaffes og fraktes hit, og det alene forsinket hvor raskt et lite land tok opp kulturelle impulser.

Altså: en tynn tradisjon, og moderne impulser som kommer litt senere enn på kontinentet. Jeg spør meg selv om det finnes et underliggende problem, og hvordan det står til i dag. Ikke i glitteret, de grafiske effektene eller reklamespråket («målgrupper», «identitetsplattformer»), men i de delene av typografien som er funksjonelle, og som for de fleste er nesten usynlige.

Bokens innmat

Vi kan begynne med innmaten i bøkene: tittelsiden, innholdsfortegnelsen, margene, ja, til og med kolofonen. Hvordan behandles de? Her kommer min, riktignok dristige, påstand. Vi er opptatt av den umiddelbare virkningen av bokomslaget, vurdert ut fra en vag smakssans og hva det vekker av assosiasjoner, mens typografien inni boken, i det minste i tekstbaserte bøker, behandles vilkårlig. Vi synes å tro at den mer eller mindre kan sette seg selv, og at ingen kompetent person trenger å ta valgene.

Det er som om vi kjøpte klær der de skjulte delene, foret og sømmene, var de svake leddene: dårlig sydd, slett håndverk.

Tittelsiden

Hva er det så som gjør det dårlig? Ta tittelsiden. Råd finnes for den som leter: Jan Tschicholds The Form of the Book behandler tittelsiden som et studium i typografisk formgivning, og gir mange gode råd. Færrest mulig tekstgrupper, færrest mulig skriftsnitt, færrest mulig grader (størrelser). En grei oppsummering, men i praksis krever dette mye finjustering. Ekte kapitéler; en tittelskrift med finere hårstreker til de større gradene; oppsettet midtstilt på satsflaten heller enn på siden, ettersom de indre margene skal være smalere enn de ytre; og tittelsidens øvre og nedre kant på linje med toppen og bunnen av satsflaten.

Å designe en tittelside kan betraktes som en slags lakmustest på typografisk dannelse.

Kolofonen

En kolofon settes for det meste med store og små bokstaver, så det er naturlig å bruke renessansetall, som er laget for å stå blant minuskler. De speiler minusklenes over- og underlengder: 3-tallet går under linjen, 8-tallet stiger over x-høyden, nullen står på x-høyden: 0123456789. Kapitéler gjør den samme jobben for forkortelser, slik at de ikke roper for høyt fra linjemellomrommet.

For ikke lenge siden var jeg med i en diskusjon på sosiale medier der en prisvinnende norsk bokformgiver, til min forbauselse, stilte spørsmål ved bruken av kapitéler og renessansetall i en kolofon. Han skjønte ikke hva de skulle være godt for.

Hvem setter bøkene?

Jeg kan ikke huske sist jeg så en godt formgitt tittelside i en norsk bok. Min gjetning er tidlig på 1990-tallet, da Terje Langeggen var aktiv som bokformgiver. Han fikk aldri den anerkjennelsen han fortjente, og heller ikke nok oppdrag.

Hvem formgir egentlig innmaten i bøkene? Som oftest rett og slett trykkeriet; det følger med i pakken. Utdannede typografer? Neppe. Ville en fagperson koste for mye? Det tror jeg er en myte. Trykkeriene kunne ansatt dyktigere settere, men jeg tror det finnes en viktigere grunn: utdanning.

I mange år underviste jeg grafiske designstudenter i skrift og typografi, og jeg så denne undervisningen bli skåret ned, år for år, til det som en gang var spredt over mer enn et år, var kokt ned til fem dager. Jeg fikk til og med mer eller mindre beskjed om at jeg ikke kunne sette for lave karakterer, ettersom studentene hadde betalt for å gå der. Dette har jeg skrevet utførlig om i en tidligere artikkel. [lenke nederst].

Når en prisvinnende bokformgiver ikke ser poenget med kapitéler, når en professor som underviser i typografi bruker helt koko terminologi, og når en grad i grafisk design kan oppnås nesten uten typografisk opplæring, hvordan kan en typografisk kultur blomstre?

Det skjulte håndverket

Ethvert håndverk har sider som lekfolk ikke ser, enten det gjelder en tekopp, en typografisk bokstav, et hus eller en bok. Vi har tilslørt typografiens og bokformgivningens håndverk ved å kanalisere all vår energi mot de kunstneriske, kreative sidene, de som er synlige på markedet, hvor dårlig utført de enn måtte være. Altfor ofte kunne vi like gjerne byttet ut ordet «kreativ» med «vilkårlig».

Flashy design kan nok tiltrekke seg oppmerksomhet, men den virkelige typografiske dyktigheten viser seg når man går løs på enklere, hverdagslige oppgaver, som en tittelside, et enkelt kort eller en meny.

Forlagene kunne vise respekt for litteraturen de forvalter, og presentere den på en verdig måte. De kunne betrakte boken som en helhet, og bruke fagfolk til satsen, også til finjusteringen av innmaten. Skolene kunne ansette lærere som kan lære bort det grunnleggende i typografi: valget av en lesbar og vakker skrift, margene, bruken av kapitéler og renessansetall, finjusteringen av linje- og bokstavmellomrom. Leserne merker forskjellen selv om de ikke kan sette ord på den. Det er en del av håndverkets hemmelighet.