Bygget i Sandakerveien der Skolen for Grafisk Design ble etablert ppå slutten av

1980-tallet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

“Bokstaver forståes bedre som en samling strøk enn som vilkårlige konturformer”

SKRIFTUNDERVISNING & GRAFISK DESIGN

Erfaringer fra en 30-årsperiode med praksis

av Christopher Haanes

Det kan være en populær øvelse å akke seg over forandring i enhver form. Det kan være en like populær øvelse å bejuble alt nytt og vitalt. Riktignok har nyfrelste optimister alltid fått det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, men forandring kan fryde – hadde bare ikke den overspente opphisselsen vært så stor. Og den økonomiske skyggesiden.

 

Da Skolen for Grafisk Formgiving (etablert av Kjell Dahl) flyttet inn til Oslo fra Ulefoss i Telemark i 1988 var det ironisk nok en slik «overspent optimist», Bernt Raundalen, som satt foten på gasspedalen og fikk skolen etablert i Oslo.

 

Jeg hadde kommet hjem fra London etter to års kalligrafistudier, og gjennom arbeidet med en artikkel om skriftundervisning på norske grafisk design-skoler (på denne tiden Kunst- og Håndverksskolene i Oslo og Bergen, samt Westerdals Reklameskole og SFGD), ble det klart at det ikke så særlig lyst ut for skriftfaget.

 

Ivar Bell hadde innført kalligrafi og skrifttegning ved SHKS (Statens Håndverks of Kunstindustriskole) på 1940-tallet, og faget Skrift ble etterhvert tverrfaglig. Blant hans elever var forøvrig Nils Aas, en av våre mest kjente skulptører, samt visesangeren (og tegnelæreren) Alf Cranner.

 

Hermann Bongard (skriftlæreren som i sin tid laget monogrammet for Vinmonopolet) forsøkte endog i sin tid å opprette en egen Skriftlinje ved skolen. Faget Skrift var et tverrfaglig 1-årstilbud ved skolen, på lik linje med tegning.  Senere skriftlærdere ved skolen var Ottar Helge Johansen og Jan Pahle. Under ledelse av Peter Haars satt Grafisk Design-linja ved skolen blysatspresse og typografisk utstyr på loftet mot slutten av 1980-tallet, og Skriftfaget ble nedprioritert. Maziar Rein fikk løftet utstyret ned igjen et par tiår senere, og fikk det opp og gå igjen, mens skriftfaget fremdeles er underprioritert ved det som i dag heter KHiO, såvidt jeg vet.

 

Øvelser i kalligrafi og bokstavtegning tjener et høyere formål: De gir innsikt i form, ikke bare hva gjelder skrift. De lærer elevene å se kontrast, proporsjon, strøk- og linjevariasjon, samt at de gir liv til geometriske. grunnformer. Og selv om disse øvelsene riktignok kan være krevende, både i tid og innsats, så er det i mine øyne ingen bedre nøkkel til bokstavenes verden.

 

Jeg skrev en artikkel om mangel på norsk skriftkultur som ble trykt i Norske Grafiske Designeres blad. Jeg hadde undervist kveldskurs og såvidt kommet i gang med å jobbe med titler, navn på diplomer, logoer og bokomslag. Som frilanser merka jeg jappetidas gufs i ryggen; holdninger som fremdeles beit seg fast, i form av nedlatende kommentarer og ignorant behandling. Det hjalp vel heller ikke at kunnskapen om skrift som fag, det være seg kalligrafi eller typografi, var under pari.

 

Bernt Raundalen oppsøkte meg i 1989, og ga meg et generøst tilbud om å undervise ved Skolen for Grafisk Design. Kjell Dahl, som i sin tid startet skolen på Ulefoss, hadde på det tidspunktet undervist i «skrifttegning» og sågar heraldikk, men oppgavene hadde et antikvert og gammelmodig preg, og var uberørt av de siste tiårs utvikling.

 

Dette var før computere hadde overtatt som det primære redskapet for grafiske designere. Det sto riktignok en svinedyr Archetype Designer PC i hjørnet av klasserommet, men det var ingen som hadde kompetanse til å bruke den. Originaler på den tida ble utarbeidet ved at man bestilte typografi på repropapir fra satsbyråer (fotosats), som så ble klippet og montert sammen med eventuelle fotografier eller illustrasjoner.

 

Skolen var fundert på tanken om at solide grunnferdigheter skulle danne et springbrett for videre selvstendig utvikling, en tanke jeg ikke var fremmed for. Min utdanning i London var tuftet på samme tanke, en videreføring av Arts & Crafts-bevegelsens filosofi om at ‘good design is inherit rather than applied’. Det var grundig og kompetent undervisning i akt, croquis og objekttegning av Pierre Lionel Matte (etterhvert Julie Arntzen), Yngve Lien underviste i Form, Rainer Juckert i grafisk design, og i tillegg til andre basisfag bidro jeg med kalligrafi og skrifttegning, samt skrifthistorikk. Andre fag og emner som ble gjennomgått, form, foto og illustrasjon m.v., ga elevene et rikt spekter av oppgaver å løse.

 

Skolens økonomi ble satt over styr, og den gikk dundrende konkurs.

 

Etter skolens konkurs tok Helioprint, skolens største kreditor, over som eier, og skolen gjenoppsto på Hasle i Oslo på begynnelsen av 1990-tallet (og het på papiret Designskolen AS). Nå hadde Mac’ene for alvor overtatt som grafisk design-verktøy. Dette var selvsagt til stor lettelse for elevene, som nå kunne sette sin egen typografi. Og for meg ble det som om noe endelig falt på plass; jeg hadde allerede i flere år sett på kalligraferte og typografiske bokstaver som deler av samme helhet. Nå fikk jeg muligheten til å kombinere kalligrafien med langt mer skreddersydde skriftbilder ved å kunne velge gode fonter og fininnstille satsen.

 

PageMaker ble brukt som standard programvare, og vi hadde tilgang til Adobe Originals-skrifter som lettet arbeidet med å undervise i digital bokdesign og finjustert typografi.

 

Kort fortalt; vi hadde mulighet for å kombinere ny teknologi og levende håndverk.

 

Elevene utførte grunnleggende kalligrafiøvelser og studier av grunnskrifter, knyttet opp mot ferdige arbeider der linjeavstanden, ordmellomrom og margforhold var like vesentlig som selve bokstavene.

 

Jan Tschichold, en pionér I grafisk design og typografi-sammenhenger, sa: ‘I feel there is no better training for a typographer than practical calligraphy. All my knowledge of letter-spacing and leading is due to my calligraphy, and for this reason I regret very much that calligraphy is so little studied in our time […]  Anyone who has ever done lettering by hand knows much more about the qualities of right spacing than a mere compositor who only hears certain rules without understanding them.’

 

Typedesignstudier ble utført med blyant, og tegningene gjennomgikk gradvise forbedringer gjennom kontinuerlig oppfølging og kritikk.

 

Trykkskriftene fra renessansen, som fremdeles brukes i brorparten av skjønnlitterære bøker, stammer fra dette skriveredskapet og bærer fremdeles preg av det: Sabon, Garamond, Bembo, Minion. Og mange av våre mest anvendelige groteskskrifter er laget av utøvere med innsikt i kalligrafi: Gill Sans, Myriad, Frutiger, Stone Sans, Syntax.

 

Kalligrafiøvelser har blitt kalt typografiens akt-tegning. Og på samme måte som tegneøvelser vil skjerpe den visuelle oppmerksomheten, vil kalligrafien gi uvurderlig innsikt i bokstavenes anatomi.

 

Bokstaver forståes bedre som en samling strøk enn som vilkårlige konturformer.

 

Skolen for Grafisk Design flyttet en gang til i 2001. Skolen ble samlet under annet tak og eierskap, sammen med andre skoler, blant dem tidligere Westerdals Reklameskole og Sverre Wolff reklame- og dekorasjonsskole. Fellesnavnet var Westerdals. Skolen vokste. Den ga også mer utbytte for eierne. Med tiden ble det skåret gradvis mer og mer ned på undervisningen i tegning og skriftforming, og den pedagogiske grunntanken om å gi elevene et håndverksmessig godt grunnlag for å utvikle seg havnet i bakgrunnen.

 

Mangeårige rektor ved SFGD og leder for grafisk design-utdanningen ved Westerdals, Truls Helweg, skal ha honnør for å ha holdt sin hånd over skolens pedagogiske grunntanke i mange år. Han døde brått i 2011.

 

Det var lenge mulig å forene ny teknologi med håndverksmessige grunnøvelser. I dag foregår skriftforming både for hånd og ved hjelp av digitalt plasserte bezier-punkter. Scanning og Photoshop-arbeid hjelper illustratører og fotografer i prosessen mot et sluttprodukt – i det hele tatt er disse to verdener, det håndlagde og det digitale, stadig i dialog med hverandre. Men altså ikke innen utdanningen av grafiske designere.

 

Etter mange år med stadige nedskjæringer på pensum, ble både grunnleggende tegning (akt, croquis, objekttegning) og kalligrafi / skrifttegning bygget ned. Noen fag krever kontinuerlig trening og øvelse å beherske. Dette var ikke lenger mulig.

 

Skolen flyttet igjen, delvis til Vulkan og delvis til Christian Kroghs gt. Den reiste seg igjen, fusjonerte og utvidet, selv etter en nå ganske velkjent skandale der skolen måtte utbetale store erstatningssummer til elever, etter å ha avkrevet opptil det dobbelte av tillatte skolepenger. Den tidligere eieren som ble idømt erstatning solgte aksjene til Høyskolen Kristiania og inngikk forlik med Kunnskapsdepartementet. Ingen er straffet, og Økokrim henla saken i 2017.

 

Det var lite gehør for faglige innvendinger. Kanskje ikke så rart, når dette var en kommentar jeg fikk av en ansatt med anselig makt over pensum: «Hvorfor skal elevene lære seg så mye grunnleggende om skrift, egentlig, når logodesign egentlig handler om å lage mest mulig rare uttrykk?». Kanskje ikke så rart at vi lever i en kultur med overprisete logoer bestående av mer eller mindre skamferte bokstavformer, når dét er en gjengse oppfatning.

 

Etter en gjennomgang av oppgaver i bokdesign var det en del oppgaver som verken var levert inn i tide, eller holdt godt nok nivå. De fleste av disse ble levert inn av elever som ikke hadde vært tilstede. I en underlig e-postutveksling fikk jeg beskjed fra skolen om at jeg ikke egentlig kunne stryke dem, fordi dette var en privatskole, og elevene forventet å bestå i fagene. Med andre ord var skolen villig til å gi dem et karakterbevis som ikke var verdt papiret det ble skrevet på. Underveis i e-postutvekslingen ble jeg spurt om hvorfor jeg var så nysgjerrig på karaktersetting m.v. Og «jeg var vel ikke i kontakt med pressen om dette?»

 

Jeg reagerte flere ganger på manglende rammer for undervisningen. Ingen faste klasserom, ofte visste de ikke fra dag til dag hvor de skulle være, det ble ikke tatt fravær, det var ingen oppmøteplikt, og i mitt fag heller ingen karakterer. Elevene fortalte at de fikk utdelt oppgaver, og var uvant med direkte oppfølging før levering.

 

Min undervisning , fikk jeg vite, inngikk i en større karakter i «Typografi, form og verktøy». Da jeg spurte etter kriterier for dette (i 2018) fikk jeg en liste som kunne vært klippet ut av kommunikasjonsbransjens bullshit-ordbok:

 

· Vise et mangfold av prosessorientert praktisk research

· Vise eksperimentering og videreutvikling av visuelle uttrykk

· Vise evne til kritisk utforskning og integrasjon av teori knyttet opp mot egen praksis

 

Hva skulle dette ha med typografi å gjøre? Kriteriene kan anvendes på alt fra å lage seg en brødskive til å skrive en post-it lapp.

 

Mot slutten av min periode som innleid lærer ved Bachelor-utdanningen ved Westerdals ACT, etter at skolen ble kjøpt av Høyskolen Kristiania, ble jeg spurt om å undervise et dobbelt antall elever (elevantallet per klasse var allerede sprengt). 34 elever ble nå til 60. Og det som tidligere var undervisning spredt jevnt over mer enn ett år var kokt ned til skarve fem dager. Da jeg sa nei, sa skolen at jeg bare kunne undervise en halvdel av dem først, og så en halvdel etterpå.

 

Altså kunne skolen tjene penger på å spare penger på lærekrefter, samtidig som de halverte studietilbudet til elevene, som i sin tur betalte den samme store summen til skolen som året før. Jeg gjorde elevene oppmerksomme på dette.  Jeg hørte aldri noe mer fra skolen.

 

Flere personer som har stått ansvarlige for den faglige forringelsen arbeider fortsatt ved skolen. 

 

Grunnleggende ferdigheter innen skriftfaget er nødvendige for at vi skal kunne få bedre logoer, web-sider, bøker, kort sagt kommer det skriftkulturen til gode og i siste instans mottageren. Å overutdanne grafiske designere uten å gi dem riktige verktøy for å utføre et skikkelig arbeid er uetisk. Særlig all den tid studielånet til elevene brukes til å generere svada.

© Christopher Haanes 2021

Publisert 07.12.2021