På denne siden finner du en lenke til en håndskriftmodell som er enkel å utføre, dersom vi følger den skrittvis og øver på bokstavene over tid.

Hvorfor?

Det finnes programvare som kan «hjelpe» barn til å «tegne» på skjermen. Barnet velger blant et utvalg skyer (overskyet, regn osv.) ved å klikke på et antall varianter, man kan velge mellom for eksempel et hus med noen få vinduer/mange vinduer, pipe/pipe det ryker av osv. Dette ligner ikke bare måten vi i dag velger skrifttyper på computere, det som slår meg er at denne «tegnemåten» ikke på noen måte har overtatt for tegning eller maling. Barn tegner og maler som aldri før, med blyanter, pensler og fettstifter, på alskens papirer og overflater. Dette nye mediet erstatter på ingen måte de gamle medier.

Dersom det var en utbredt og akseptert oppfatning at et tegneprogram kunne erstatte tegning og maling ville det overrasket meg. Vi unner våre barn gleden ved å gjøre «feil», ved å søle og grise, ved å lage skakke hus og krøllete menneskefigurer, ved å male solen rød og månen lilla, kort sagt ved å boltre seg i den rikdommen som ligger i fargene, materialene og i dem selv.

Computer / skjerm / tastatur

På 1990-tallet ble det i det vide og brede diskutert hvordan det «tavleløse klasserom», det «papirløse samfunn», den «digitale nomade» og det «virtuelle mennesket» nå var like om hjørnet. Allikevel gikk altså papirproduksjonen opp, og boken som tradisjonelt medium består. Selvsagt har teknologien endret vår hverdag, men har vi virkelig vurdert tradisjonelle medier opp mot ny teknologi og hva dette medfører?

Selv om vi altså unner våre barn den gleden det er å tegne og male, og aksepterer tegningen og malingen som en del av vår kulturarv (Rembrandt, Kollwitz, Klee eller Picasso) så er det allikevel en merkelig stillhet rundt vår egen håndskrift. Det er som om den avskaffes i det stille, rett og slett avgår ved døden.

Det er mulig håndskriftens betydning vil endre seg i framtiden. Det har vært spekulert i at den vil forsvinne. Men det finnes også tegn til at den videreføres inn i en digital epoke ved at skjermer blir interaktive og man har mulighet for å skrive rett på en skjerm (Remarkable og iPads har allerede slike muligheter). Inntil håndskrift viser seg å ikke benyttes lenger bør vi vel akseptere at den eksisterer, og drøfte hvilken plass den skal ha? Slik situasjonen er i dag er vi faktisk i ferd med å avskjære en sentral del av vår kultur, en skriftarv som er omkring femtusen år gammel (hvis vi regner fra egypternes storhetstid).

Skjermbrett er på mange barneskoler satt inn som erstatning for håndkriftopplæring. Vi har i dag såpass mye forskning på konsekvensene av dette at det er underlig at det fremdeles er utbredt. Ikke bare gir håndskrift bedre hånd-øye koordinering, skriving for hånd gir bedre innlæring, vi husker bedre. Vi anvender flere deler av hjernen når vi skriver for hånd, og nevrologisk forskning understøtter dette. Og vi øver oss på å fokusere på én oppgave: penn og papir varsler ikke om at noen har kjøpt en ny valp, danser med venner eller at vi skal kjøpe sminke, samtidig som vi øver oss på å skrive.

Bokstaver har en funksjon

Ja, bokstavene våre har faktisk en funksjon. De skal kunne leses av andre, og vi skal kunne lese andres bokstaver. Mange talsmenn for at barna skal komme fram til en «egen» håndskrift ser bort fra dette. En senkning av et strøk her, en hevning av et strøk der, ørsmå forskjeller skiller lesbart fra uleselig, en vellykket bokstav fra en mislykket. Og hva betyr det egentlig når vi sier at vi «uttrykker oss» gjennom «vår egen» skrift? Årsaken til at bokstaven får et bestemt uttrykk kan skyldes alt fra en inngrodd tånegl til en dårlig skriftmodell eller en ulykkelig barndom.

Jeg har selv hørt lærere som ikke selv har en funksjonell håndskrift, eller for den saks skyld innsikt i fagfeltet «skrift», bruke formuleringen «elever må utvikle sin egen håndskrift». Resultatet av denne unnlatenheten er åpenbar. Barna sliter med motorikk, med sittestilling, skriftmodellen innbyr til en slags vilkårlig «teksting» (enkeltbokstaver som ikke henger sammen) og de oppnår ingen mestringsfølelse.

Bokstavenes form er ikke vilkårlig. Bokstaver forstås best som en samling strøk. Skrift kommer av å skrive.

Kort historikk

Historisk sett stammer våre håndskriftmodeller og og vår trykte kursiv fra renessansen. Skrivemestre fikk sine kalligraferte håndskrifter skåret ut i treplater slik at håndskriftmodellene kunne trykkes og bli tilgjengelige for allmennheten. På tross av at boktrykkerkunsten hadde overtatt produksjonen av bøker. Skrivemaskinen avskaffet heller ikke håndskriften, og stenografien ble ikke allmenneie.

I dag vet de færreste hvor våre trykkskrifter kommer fra, eller hvilke skrifter som er gode skrifter. Vi rabler ned vår håndskrift så godt vi kan, og istedenfor skriveglede har vi skriveskam. Kanskje vi kjøper et kalligrafisett i håp om at bredpennen liksom av seg selv skal bedre situasjonen, med det som resultat at vi omgir oss med mye amatørmessig kalligrafi, og få profesjonelle utøvere.

Formskrift / stavskrift / løkkeskrift

Vår «formskrift» fikk i en periode forbud mot å helle seg framover. Forbudet kom fra en byråkrat ansatt i departementet, som av en eller annen grunn mislikte at bokstavene helte seg framover. Til sammenligning kunne man forby folk å lene seg framover når de løp til bussen. Resultatet ville blitt både komisk og upraktisk. Bokstavene vil på naturlig vis lene seg framover når de er skrevet med en viss hurtighet.

Håndskrift er verken tekstning eller kalligrafi, den er hverdagsskrift, og må tilpasse seg hverdagen. Den bør også være lett å skrive, lett å lese, lett å lære bort.

På samme måte som vi forsøkte å utvikle samnorsken for å forene nynorsk og bokmål på 1970-tallet er det gjort forsøk på å kombinere «stavskrift» og «løkkeskrift». Det vil si: de eksisterere side om side og kan variere fra klasse til klasse. Hvis en elev skulle være så uheldig å bytte klasse eller skole kan vedkommende oppleve å måtte bytte skriftmodell også. Noe som kan være katastrofalt for eleven. Vi har hatt ørkesløse uenigheter om hvorvidt bokstavene skal ha løkker eller ei, og samtidig har både stav- og løkkeskriftmodellene vært inkonsekvente og kritikkverdige. Det har til og med kommet hjerneforskere på banen som har argumentert med  at «løkker bedre stemmer med barnets nevrale, psykomotoriske forutsetninger».

Renessansekursiv / «italic»

I Storbrittania har flere kalligrafer forsøkt å forbedre håndskriftens status. De har til og med hatt en egen forening, The Society for Italic Handwriting. Det har vært arrangert konkurranser på skoler, utstillinger og undervisningsmateriale har skapt blest om håndskriften som en del av kulturen. I Sverige har Kerstin Anckers gjort et lignende arbeid, og på Island Gunnlaugur S.E. Briem. Briems glimrende hefte «The Barchowsky Report» burde vært obligatorisk lesning for interesserte lærere. Briems ressursside (lenke nederst) har mange nyttige lenker og nedlastbart materiale for de som er interessert.

Anckers, Briem m.fl. har laget håndskriftmodeller basert på modeller fra renessansen, men de har tilpasset skriften vår tid. Arrighis skrivemanual La Operina gir et godt teoretisk utgangspunkt for håndskriften. Bokstavene passer i utgangspunktet inn i et foroverhellende rektangel (en s.k. rombiose), og skriverytmen sikres ved en slags sikk-sakk bevegelse. Bokstavene kan rundes av noe, slik at de i ord som «minimum» og «mummi» kan skilles fra hverandre. (Originalboken er preget av teknikken med å skjære ut bokstavene i treplater, og gir derfor et kantete inntrykk).

Om løkkeskriften kan det sies at den er lite egnet for moderne skriveredskaper (kulepenn, blyant, tusjpenn etc.), og at den i for stor grad trekker oppmerksomheten vekk fra bokstavenes grunnformer. Løkkepreget i skriften kan også virke forvirrende og upraktisk for små barn. Ved århundreskiftet mellom 1800 og 1900 finnes det eksempler på at pennen ble bundet fast til barnets hånd for å sikre en korrekt skrift, Kombinert med spanskrør som ble anvendt både til å slå skrivetakten på kateteret og til avstraffelse av de små. Mange barn har måttet betale en høy pris for løkkeskriften.

Renessansekursiven er en skrift uten løkker, men som det er fullt mulig å skrive med sammenbindinger. Den kan med letthet tilpasses vår tids skriveredskaper.

Skriverytme og selvdisiplin er absolutt kvaliteter som tilhører håndskriftopplæringen, men da gjerne kombinert med en god og enkel håndskriftmodell og en human skrivesituasjon.