PENNA

Etter at min far, Patrick Byrne, demonstrerte kruseduller og gotisk skrift på en serviett, med en Osmiroid fyllepenn, da jeg var barn, har jeg vært fascinert av skrivekunst, først og fremst bokstaver skrevet med bredkantet penn. Vi har vel alle tidlige erfaringer med penner som vi husker; skriveredskapet er tett knyttet til innlæring av bokstaver. Noen har kanskje negative erfaringer, fordi de ikke ble undervist på en god måte, eller lærte en disfunksjonell håndskriftmodell. Ettersom pennen er en forlengelse av kroppen vil både sittestilling og pust gi utslag.

Det første bredkantede skriveredskapet dukker opp i Egypt, der de kuttet sivrørspenner (Juncus Maritimus) slik at kanten av pennen altså ble bred. Romerne bruker sivrørspenner av samme type mange hundre år etterpå, og senere ble fjærpenner kuttet på samme måte (ordet «penn» kommer fra latin; «penna», fjær). Bredpennskrift brukes i manuskripter helt fram til innføringen av boktrykkerkunsten i 1450. Og Edward Johnston, den kjente engelske kalligrafen, gjenoppdager og populariserer kunnskap om bredpennen gjennom egenstudier, undervisning og utgivelse av boken Writing, Illuminating and Lettering i 1906. Slik sett er dette skriveredskapet sentralt for å forstå det latinske alfabetets utforming. Det finnes metallpenner fra Pompeii fra 79 e.Kr., men det er først på 1800-tallet at metallsplitter ble masseprodusert. Spisse pennesplitter som reagerer på trykkvariasjon gir helt andre effekter enn bredpennen, og for noen generasjoner tilbake var det vanlig å skrive såkalt «løkkeskrift» med slike. Fyllepenner gjorde etterhvert skrivingen til en mindre sølete affære, etterfulgt av «ballpoint-penner», kulepenner og engangspenner (filt-penner).

Jeg fikk en telefon for en stund siden fra en frustrert lærer, som hadde kalligrafert et navn på et diplom med en bredkantet fyllepenn: Etter noen år hadde navnet forsvunnet fullstendig fordi blekket i fyllepennen ikke var lysekte. Trist for prisvinneren, selvsagt. Noen notater jeg gjorde havnet i vinduskarmen i noen måneder, og de var skrevet i blått med kulepenn. Etter et par måneder hadde de forsvunnet eller blitt lysegule. Så hvis du vil at notatene dine skal ha en viss varighet, så sørg for lysekte blekk. Selv bruker jeg filtpenner til hverdagsskrift, som har påskriften «resistance de lumiére». Og til seriøs kalligrafi; Brause pennesplitter.

Det fantes en legendarisk butikk som solgte pennesplitter i London. Den var drevet av Philip Poole og het His Nibs. Det var omtrent som å besøke en sjappe fra Harry Potter: Butikken var fylt fra gulv til tak med tusenvis av pennesplitter i forskjellig utforming, noen formet som påfugler, andre med vinger på sidene, mange gravert med fantastiske motiver. Og hvis Mr. Poole var i godt humør viste han deg gjesteboken sin, der kjente kalligrafer fra hele verden hadde dekorert boksidene.

Comments are closed.