NOEN TANKER OM LESBARHET

I skriftbehandling og skriftformgivning er det en rekke optiske fenomener som gjør seg gjeldende. Det er også slik at lesbarhet er knyttet til vaner og konvensjoner, og noen av disse er som kjent vonde å vende. Selv leser jeg for eksempel alltid «Aftenpoften», på tross av at jeg vet at det står «Aftenposten» med en gammeldags gotisk «s», og det sier litt om bokstavkonvensjonenes grep om oss. Det er ikke bare historiske konvensjoner som gjør seg gjeldende, men også kulturelle. Jeg har ved selvsyn sett en dyktig iransk kalligraf lage ganske slett vestlig kalligrafi, på tross av at begge tradisjoner bruker samme skriveredskap. Og jeg er ganske sikker på at jeg selv ville produsert ganske slett arabisk kalligrafi.

Når det er sagt er det ikke bare en viss kjennskap til historikk og kulturell bakgrunn som skal til for å tilrettelegge for lesbarhet. Noen «tricks of the trade» kan være nyttige.

– Øyet følger lettest den øverste delen av skriftlinjen. Derfor er bokstaver som trekker øyet nedover, som er for tunge i vekt nederst, eller har strøk som leder øyet nedover, vanskeligere å lese. Ved å dekke til henholdsvis øverste og nederste del av bokstavene blir dette tydelig. Vi kan ofte lese ord der nederste del er tildekket fordi den øverste delen av bokstavene inneholder mer informasjon.

– Bokstaver er i slekt. En skrift som er velfungerende består av former som har et innbyrdes forhold til hverandre, et familieslektskap. En forståelse av bokstaver som en samling strøk vil gi et godt innsyn i bokstavenes slektskap med hverandre, fordi det bredkantede skriveredskapet er formativt. Det gir nærmest av seg selv en bestemt samhørighet mellom strøkene. Det gir oss også en nøkkel til å forstå bokstavene som historiske konvensjoner, ettersom det er det skriveredskapet som ga form til vårt alfabet fra omkring år null og fram til de første boktrykkerne på 1400-tallet. Typesnitt der enkeltbokstaver bryter med alfabetets indre formlogikk vil være mindre lesbare. Gode typesnitt har gjennomgått prosesser der bokstavkombinasjoner har vært testet og etterprøvd.

– Bokstaver som er for like hemmer lesningen. Selv om et slektskap mellom bokstavenes former er viktig kan det overdrives: Når bokstavene ligner hverandre for mye blir det vanskelig for leseren å skille dem fra hverandre, og å oppfatte ordbildene tydelig. Ordet minimum vil for eksempel være lettere å lese i en antikva enn i en gotisk textura. Og i en del grotesker (f.eks. Helvetica) er det vanskelig å skille tallet 1 fra majuskel I og minuskel l. Night of the living lll: Står det Night of the Living 3, eller Night of the Living Ill? Typesnitt som Futura har for eksempel a og g-former som er veldig like o-formen. Dette minsker lesbarheten til typesnittet, og gjør at bokstavene glir i hverandre. ol kan lett bli d, a til o, lo til b osv. Mange mener at typesnitt som gir en jevn tekstur er lettest å lese. Dette er knapt en halv sannhet: Mange snitt gir et jevnt inntrykk, men er vanskelige å lese.

– Vi leser lettere ved å sluke flere bokstaver om gangen. Derfor er det lettere å lese større tektmengder satt i minuskler enn i majuskler. Det er slitsomt å stave, noe de fleste barn og foreldre kan skrive under på. Vi leser i sikkadiske bevegelser, ved at øynene hopper som gresshopper over tekstlinjen og sluker flere bokstaver om gangen. Noen er trenede nok til å sluke større deler av tekstlinjen, flere ord, og kan lese ved å la øyet følge midten av boksiden. Minuskler som har veldig korte over- og underlengder gjør det vanskeligere å gjenkjenne konturen av ordbildet, og dette hemmer lesningen. Majuskler er derfor mer aristokratiske, og bør brukes sjeldnere, og til mindre tekstmengder. De bør også sperres løst, ettersom det hjelper oss i stavingen. Det motsatte er tilfelle med minuskler: Sperres de for løst oppløses ordets kontur, og de mister sitt særpreg. Lesingen blir slitsom.

– Skriftlinjen er en viktig enhet. Bryter vi skriftlinjen som enhet ved å plassere bokstaver fra høyre til venstre, eller ovenfra og ned, eller i sirkler, spiraler, eller tilfeldig spredt på en side, blir det vanskeligere å lese. Det er omstridt om antikvaskrifter (som har seriffer) virkelig er mer lesbare enn grotesker (som ikke har seriffer), men statistikken støtter teorien om at antikvaskrifter er mer lesbare i større tekstmengder. Det kan skyldes at seriffene tydeligere definerer skriftlinjen. Motsatt kan grotesker ofte skytes med mer luft mellom linjene, noe som øker lesbarheten. Men bildet er litt mer komplisert: Det er mange andre variabler som spiller inn i valget av skriftsnitt. Det ville for eksempel være bedre å sette en tekst i en god grotesk enn i en dårlig antikva. Og hvis teksten er satt med for mye ordmellomrom og for lite skytning hjelper det lite om skriften er god.

– Ikke undervurdér tomrommene. Både ordmellomrom, bokstavenes innerarealer, linjeavstand (skytning), avstanden mellom tekstelementer (f.eks. overskrifter og underoverskrifters forhold til brødteksten) og margforhold, er viktige faktorer som berører lesbarheten. Avstander har også logiske strukturer: Ett tekstelement står nærmere ett annet fordi de hører sammen. Derfor er ordmellomrom større enn bokstavmellomrom, og skytningen større enn ordmellomrommene. En bok for svaksynte har sannsynligvis litt større bokstaver, men hvis skytningen er for tett, og margforholdene er for små bør det inngåes kompromisser.

– Ta hensyn til tekniske og materielle begrensninger. En bokstav som skal gjengis i 8 pt. størrelse på en skjerm med dårlig oppløsning oppfører seg annerledes enn to meter høye bokstaver som skal støpes i sement. Typografi på skjerm er annerledes enn boktypografi, men vi har heldigvis tilgang til skrifter som er spesialdesignet til skjermbruk, som Verdana og Georgia.

Comments are closed.