HELVETICA …

Hvis man ser sin erkefiende vinne popularitet, berømmelse og anseelse fra sidelinjen, og så etter mange år i hatsk passivitet bestemmer seg for å ta bladet fra munnen, blir det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Skal man være saklig, og påpeke den forhattes svakheter på en nøytral og behersket måte, slik at en selv ikke ender opp med en uspiselig tale- eller skrivemåte, eller tvert imot stole på at ens følelsesmessige engasjement klarer å formidle saken på en likefrem måte?

Typesnittet Helvetica er ett av de mest utbredte skriftsnitt i forrige århundre. Min erkefiende blant typesnitt. Den er elsket av tusener og er hatet av like mange. Skrift er vel kanskje noe vi bare må akseptere eksistensen av, mengden elendige bokstaver er for enorm til at det er mulig å avskaffe verstingene. Selv om Eric Gill foreslår at den eneste måten å «reformere moderne skriftbruk på er å avskaffe den»*. Fonter på blå resept er et stykke unna.**

Det er mulig å velge seg skrifter som ikke er spesielt gode, og allikevel klare å plassere dem på en så god måte at resultatet blir ganske godt. I motsatt fall å velge en god skrift, men plassere den på en så dårlig måte at resultatet blir dårlig.

Allikevel er det forskjell på gode og dårlige skrifter, og det finnes kriterier for å evaluere dem. Det hadde kanskje vært ønskelig om skriftsnitt ble bedervet, slik mat blir det, så ville kokken kaste maten, eller de som spiste den bli dårlige. Så er altså ikke tilfelle, for Helvetica har gått sin seiersgang over kloden, og finnes på nær sagt alle computere, og i en mengde gater, på brev, i kataloger, på plakater og bøker. Den har til og med fått en bok til sin ære: Homage to a typeface.***[Lars Müller]

Det er faktisk noe samstemmig med bokstavene i skriften – den lider ikke under tilfeldigheter, slik mange andre skrifter gjør. Men grunnen til at den kalles for en industriell grotesk er fordi den gir et tungt, industrielt inntrykk. Den har få menneskelige kvaliteter, få spor av at et menneske har formgitt den. Og den er meget vanskelig å lese i større tekstmengder (og er, vil noen hevde, en generell lidelse).

Allikevel er det mange som bruker mottoet «When in doubt use Helvetica». «Doubt Helvetica» er et bedre motto, jeg skulle gjerne sett dét på en t-shirt.

Typedesignerne Just van Rossum og Erik Blokland skal ha drømt om å lage et virus som kunne angripe Helvetica og endre bokstavene drastisk. De endte istedenfor opp med fonten Beowolf, en skrift som begynner som en røff antikva og ender opp nærmest ødelagt.

Han som står som skaper av Helvetica, Max Miedinger, kalte den først Neue Haas-Grotesk(1956). Den var, i sin tur, basert på Berthold Akzidenz Grotesk, (designet av Günter Gerhard Lange og sluppet av Berthold i 1896). For mange typografer er det meningsløst å sammenlikne disse skriftene, ettersom forskjellene mellom dem er så små, og fordi de er lite anvendelige til større tekstmengder. Men det kan allikevel være god trening i å sammenligne to av disse; Helvetica og Arial. Arial er en skrift utviklet av Microsoft for å konkurrere med Helvetica. Arial var i sin tid en såkalt True Type (i motsetning til Adobes Postscript type 1).  Den har omtrent samme x-høyde [«torso» på minusklene), bredde og utseende. Arial mangler den karakteristiske krøllen på a’ens høyreside (en rest etter skrivebevegelsen), den har en enklere G og en rettere R. En annen forskjell å merke seg er endelsene på for eksempel e og c. Arials er skrå, Helveticas er rette. Arial kan betraktes som en kopi av Helvetica, eller en bedrager. Selv har jeg et like dårlig forhold til dem begge to; jeg ser ingen grunn til å velge blant to onder.

Det finnes andre industrielle grotesker med 1800-talls opprinnelse som det er verd å merke seg. Franklin Gothic (av Morris Benton) er en røff arbeidshest av en font som gir et aggresivt uttrykk til overskrifter, hvis det er dét man er ute etter. Den er fet, og har beholdt antikvalignende former på a og g.

Den tidligste 1800-tallsgrotesken var faktisk mindre industriell: Den ble laget av William Caslon IV ca.1816. Caslon IV hadde da allerede laget et etruskisk typesnitt for et engelsk universitet, og det kan være at bokstavenes proporsjoner av den grunn er bedre. Tross alt er grotesk-termen ny: Selv grekerne laget jo skrifter som oppfyller kriteriene for å være grotesker; jevn tykkelse i alle strøk og mangel på seriffer. Bortsett fra at de ikke er typografiske. Carol Twombly baserte sitt snitt Lithos på greske inskripsjoner, og viste at en gammel skrift kunne revitaliseres og se moderne ut. Ad fontes («til kilden») er i typografisk sammenheng mer enn en ironi («til fonten»); det er ofte nyttig å undersøke skrifters opprinnelse for å se etter vesentligheter.

I groteskskriftene er det bokstavenes proporsjoner som er det vesentlige, og en av mine største innvendinger mot Helvetica er dens uharmoniske proporsjoner på majusklene: Det er vanskelig å sperre bokstavene optisk ettersom en rekke bokstaver slipper inn uforholdsmessig mye luft: Bokstaver som L og F er altfor brede, slik at de slipper inn mye «luft». I motsetning til bokstavkombinasjoner der rette strøk kommer etter hverandre, og derfor slipper inn lite «luft». Slik oppstår flekker i skriftbildet ved at det virker svartere noen steder og gråere andre. Uansett er det lurt å sperre majuskler løst, for så å knipe der det er for løst. En annen innvending mot Helvetica er de lukkede formene på S, s, e, C, c, G. De hindrer øyet fra å lese linjen uhindret og uanstrengt.

Romerske proporsjoner, som vi finner på humanistiske grotesker, eliminerer slike problemer med majusklene. Men vi får allikevel visse problemer med minusklene: Ord som million vil for eksempel virke svarte og tunge i et skriftbilde. Og navn som Night of the living dead III vil gjøre det usikkert om filmen er nummer tre i rekka eller om det står Ill (dårlig/syk) på slutten. Sumner Stone har skapt en rekke grotesker, og for ikke lenge siden kom en ny versjon av hans Stone Sans, kalt Stone Humanist. Der er l’ene bøyd nederst, et spor etter pennens bevegelse som også eliminerer usikkerhet i forhold til å skille I, 1 og l. Det samme trekket har Johnstons Underground-grotesk fra 1916. En annen nytegning er Palatino Sans av Hermann Zapf, også med en bøy på minuskel l.

Adrian Frutigers Univers ble laget som en konkurrent til Helvetica, og finnes i en rekke forskjellige bredder og vekter. Senere kom hans Frutiger-snitt, som Oslo Sporveier bruker, men som i sin tid ble skapt for Charles de Gaulle-flyplassen i 1968 (den ble oppdatert under navnet Frutiger Next i 2001). Robert Slimbach og et team fra Adobe laget snittet Myriad, en s.k. Multiple Master-font, som er en blandingsgrotesk. Den har en enorm bredde- og vektvariasjon samtidig som den gir de humanistiske formene et lite dytt i industriell retning. Av skjermskrifter er Verdana (Matthew Carter) et langt bedre alternativ enn Helvetica/Arial. Bedre proporsjoner, kerning, karaktergjenkjennelse og oppløsning på skjerm.

Er det da ingen bruk for typesnittet? Selv om jeg kunne tenke meg en verden fri for Helvetica er det nå engang blitt en del av den kollektive underbevissthet. Såpass at det assosieres med noe «vanlig», noe industrielt eller til og med byråkratisk. Derfor kan det anvendes ironisk (slik som omslaget til Erlend Loes Fakta om Finland), eller noe upersonlig (som på James Bond filmen Tomorrow never dies). Men primært i mindre tekstmengder, og forsiktig plassert. Ofte kan linjene skytes litt ekstra, selv om man da må gå litt ned i størrelse.

Allikevel vil vel humanistiske grotesker som Syntax, Gill Sans, Stone Sans, Frutiger, Palatino Sans i de fleste hverdagstilfeller være et bedre alternativ enn de industrielle. De gir et moderne inntrykk uten at dette går på bekostning av lesbarhet.

Når Helvetica har spredd seg i skriftkulturen i et slikt omfang skyldes det en rekke faktorer: Sveitsertypografiens gjennomslag på 60-tallet (egentlig en slags iskald funkisstil tilpasset masseproduksjon), myten om nøytralitet (skriften gir en nøytral tekstur som mange mistolker som lesbarhet), mangelen på gode alternativer, samt tilgang (Helvetica/Arial finnes på de fleste computere). Bruk den da heller ikke sammen med sin ‘partner in crime’ Times New Roman: Times er ikke en spesielt god antikva i seg selv (det er en egen historie), men den trives slett ikke som cellekamerat med Helvetica. De tilhører forskjellige verdener, og bør ikke blandes. En giraffhals på en elefant blir et like underlig skue.

Comments are closed.