ERIC GILL (1882–1940)

For de med en viss interesse for typografi er navnet Eric Gill synonymt med skrifttypen Gill Sans. For de som vet mer om mannen bak skriften, hans liv og levemåte, får «Gill Sans» kanskje en ironisk klang («Gill uten»), fordi hans biografi har avdekket et promiskuøst liv. «Sans» henspeiler på «uten seriffer» og slett ikke «uten klær», men i Gills tilfelle er det vanskelig å lage skarpe skiller mellom liv og virke. Han forsøkte seg på synteser i mesteparten av sitt liv: Liv og virke, familie og seksualitet, eksperimentalitet og dogmatisme, med tildels vekslende hell, tildels groteske resultater. I sin beryktede biografi skisserer Fiona MacCarthy en figur hvis offisielle ry stod i skarp kontrast til hans privatliv. Ikke at det skulle være noe nytt ved at biografer avdekker slikt. Årsaken til at biografien skapte furore da den utkom i England i 1989, lå i måten Gill håndterte denne kontrasten, og da særlig dens seksuelle aspekter. Han skal ha inngått løse seksuelle forbindelser med utallige kvinner opp gjennom, paralelt med sitt ekteskap. Men Gill skal i tillegg ha inngått seksuelle forhold til to av sine søstre og to av sine egne barn. Det finnes endog et dagboksnotat der han skriver «found out that a man can join with a dog». Det incestuøse handlingsmønstret står i motsetning til Gills formanende, polemiske natur og hans konvertering til katolisisme.

Den amerikanske grafiske designeren Barry Deck har som kommentar laget en font, basert på Gill Sans, der bokstavene inngikk seksuelle forbindelser med hverandre, og fonten kom rikt utstyrt med promiskuøse ligaturer (sammenbindinger av to eller flere bokstaver). Barry Deck’s font er mislykket fra et designperspektiv: Formene er ikke gode, Deck er selv ikke interessert i gode grunnleggende former, og de bryter også, bevisst eller ubevisst, med Gill’s eget credo; «letters are things, not pictures of things». Den er muligens en god vits. Jeg synes allikevel det er trist at formgivere ikke er interessert i gode grunnleggende former, selv om han forøvrig måtte ha en aldri så aseksuell eller plettfri vandel.

Eric Gill gikk først I lære hos to arkitekter. Han deltok også på Edward Johnstons kveldsklasser i «writing, illuminating and lettering» på Central School. Gill viste tidlig talent for tegning, men ser ut til å ha vært avhengig av ytre rammer for sin kunstneriske virksomhet. Slik sett passer jo både arkitektur og skrift, fag som i stor grad er basert på aksepterte konvensjoner.

Gill ble skulptør. Kanskje i et forsøk på å forene sine tegneferdigheter med sine evner som inskriptør. Gill hadde, gjennom kontakter i arkitektkretser, gjenopplivet kunsten å kutte bokstaver i stein. Han hadde allerede fått flere oppdrag. Nå fikk han enda flere ben å stå på, og flere inntektskilder. «And the Word was made Stone» kan være en like gyldig parafrase som «And the Flesh was made Stone».

En av skulpturene hans var «Votes for women». En annen skulptur byttet navn fra «Fucking» til «Ecstasy». Hans søster Gladys sto modell, og han innledet et incestuøst forhold til henne som skulle vare ut livet.

Gill konverterte til katolisisme. «I would not have anyone think that I became a catholic because I was convinced of the truth, though I was convinced of the truth. I became a catholic because I fell in love with the truth. And love is an experience. I saw. I heard. I felt. I tasted. I touched. And that is what lovers do.» Mens han fikk instruksjon i katolisisme arbeidet han med en stor fallosskulptur.

Gills samarbeid med Stanley Morison avfødte en rekke nye typesnitt. Morison var ansvarlig for en rekke historiske nytegninger («remakes»), og bidro til at nivået på bokskriftene på denne tiden ble høynet. Som typografisk rådgiver for Monotype Corporation skulle han også sørge for at nye skrifter ble tegnet, og han samarbeidet både med Eric Gill og den (underkjente) hollandske typografen Jan van Krimpen. Mange av Gills typesnitt er I dag tilgjengelige digitalt.

En av de mest fornøyelige, provoserende og underlig sprikende bøkene jeg har lest om typografi er Eric Gills An essay on typography. I boken tar Gill for seg en rekke aspekter ved typografien. Han diskuterer kunst, håndverk og industrialisme. Samtidig foretar han noen pedagogiske grep for å belære leseren, som å illustrere hva som skjer når en bokstav fjerner seg fra sin grunnleggende formkonvensjon. En skulle tro Gill med dette forsøker å bidra til skriftkulturen? Vel; mot slutten av boka fyrer han løs følgende kraftsalve: «The only way to reform modern lettering is to abolish it».

Skriftsnittet Gill Sans er Gills mest kjente typesnitt, og det anvendes hyppig til vidt forskjellige formål. Det stammer opprinnelig fra hans samarbeid med Edward Johnston, hans tidligere lærer i kalligrafi og den vestlige kalligrafiens store reformator. Johnston hadde fått i oppdrag av London Underground å tegne en skrift til skilting av undergrunnen. Gill var med på de tidligste fasene av arbeidet, men trakk seg. Gill Sans bygger på dette skriftsnittet, men er modifisert på måter som gjør det mer anvendelig.

Joanna er et snitt av liten vekt, med liten kontrast mellom tykt og tynt i strøkene. Det er relativt smalt, og derfor ganske økonomisk i bruk. Det mest karakteristiske ved det er kursiven, en foroverhellende normal. Normalt har kursiver en annen struktur en normalen, de er basert på håndskrevne renessansekursiver som har tydelig bevegelse i strøkene. Gills grep er dristig, men kursiven er altså sær og omstridt. Dette gir snittet sjarme og historisk patina. Samtidig som det blir et mindre anvendelig snitt.

Perpetua er en ganske beundret skrift. Jeg kan ikke si jeg deler beundringen, til det er antikvanormalen i mine øyne for svak i grunnformen. Men majusklene er gode, noe som også går igjen i Gills inskripsjoner, mens hans friere, mer eksperimentelle former er mindre vellykkede. Golden Cockerell er et vellykket tittelsnitt med majuskler.

Eric Gill var en eksentrisk tenker og en provoserende polemiker som påvirket en rekke håndverkere i sin tid. Hans liv er mangefasettert, provoserende og rikt på samme tid.

 

Comments are closed.