ANTIKVA

Det virker kanskje en smule meningsløst å ramse opp navn på typesnitt så lenge de fleste er tilstrekkelig forvirret av sine lange fontmenyer fra før. Antallet typesnitt de fleste besitter, overstiger det som strengt tatt er nødvendig til hverdagsbruk, og det er vel ingen overdrivelse å hevde at de fleste av disse er ganske ubrukelige. Det kan være nyttig i det minste å kunne klassifisere de typesnittene vi anvender. Den groveste inndelingen er mellom antikva og grotesk, selv om disse igjen kan deles inn i underkategorier. Antikva stammer fra latin, littera antica, skrifter fra renessansen. De mest kjente trykte bøkene på den tiden er utgitt av Aldus Manutius og Nicolas Jenson, og har vært forbilder for typedesignere helt inn i vår tid. Antikvaskriftene har riktignok et «antikt» preg, men stammer ikke direkte fra antikk tid. Renessanseskriverne kopierte manuskripter fra 900-tallet, skrevet med såkalte karolingiske minuskler. De har navn etter Karl den Store (lat. Carolus) som reformerte manuskript- og bibelproduksjonen. Han ga Alcuin av York i oppgave å utforme en klar og lettlest skrift. Antikvaskriften på 1400-tallet tok altså form fra kalligraferte forbilder – skrevet med et bredkantet skriveredskap. Ettersom antikke romerske inskripsjoner var populære og tilgjengelige, var det naturlig å plassere seriffene fra disse også på minusklene (de «små» bokstavene). En tidlig stilblanding fra forskjellige historiske epoker: Grunnform fra 900-tallet, seriffer fra 100-tallet, og voila: Littera antica. Denne skriften dannet grunnlaget for den antikvaskriften vi anvender i de fleste bøker i dag. Riktignok gjennomgikk skriften en del forandringer i overgangen fra det skrevne til det trykte ord, og tekniske utfordringer (støping i bly og gravering i kobberplater mm.) endret bokstavene på detaljnivå. Flere forsøk på å reformere antikvaskriften har funnet sted, eksempelvis Bembo, Centaur og the Doves Press Type på 1920-30-tallet, eller Robert Slimbachs Adobe Jenson og Brioso på 1990-tallet. Vi kan følge stilepokene ved å granske detaljer i antikvaskriftens utvikling. Skriften fjernet seg gradvis fra sine skrevne forbilder, og dette kulminererer i relativt konstruerte skrifter fra slutten av 1700-tallet, Didot og Bodoni. På norsk har vi i lang tid kalt renessanseantikvaen for medieval antikva, på tross av at den ikke har noe med middelalderen å gjøre. Terminologi er kanhende overvurdert; det er langt viktigere å kunne bedømme bokstavformer enn å klassifisere dem. Men å bruke en betegnelse som plasserer skriften i feil tidsepoke virker meningsløst.

Antikvaskjema_mitt

Comments are closed.