Å REISE I SKRIFTSNITT

Vi var på tur for noen år siden, min eks, vår sønn og jeg. Tenerife. Selvfølgelig måtte vi havne midt i det. Jeg hadde nettopp skrevet en artikkel om et typesnitt som jeg misliker, og her havnet vi midt i et territorium okkupert av nettopp det typesnittet: Det var ikke mulig å gå mer enn noen få meter uten å få Cooper Black i fleisen. Som om hele øya hadde blitt teppebombet med den. Jeg har sammenlignet den med han feite bibelselgeren som går berserk med en stor grein i Coen-filmen O Brother Where Art Thou. Den har et lubbent, vennlig og urovekkende utseende. Som en antikvaskrift som har spist for mye junkfood. Som en del ferierende på Tenerife. Eksen så nok min besettelse som et tegn på at jeg ikke var interessert i mer familiære aktiviteter, men er man nå engang bitt av fontfeber er det lite å gjøre med det. I Melbourne underviste jeg nettopp sammen med en amerikaner, Carl Rohrs, som elsket Cooper Black. Så tapte jeg et veddemål om skriftens opphavsmann, Oswald Cooper, slik at det virkelig skulle svi. Og så i biljard. I Norge er det Helvetica opp og i mente, og det kan stundom se ut som om nordmannens idé om en logo er en feit Helvetica-skrift med striper i rødt, hvitt og blått. Farger vi deler med så utallige andre nasjoners flagg. Jeg vet ikke helt om det hjelper å stikke til utlandet for å få fred fra all den elendige skiltingen som finnes, særlig i lys av min Tenerife-erfaring. Men jeg vet én ting: Det er en befrielse å se god skrift, enten det er godt plasserte majuskler på et skilt i Stockholm, eller krittbokstaver i en liten fiskebutikk i Sydney. Egentlig hadde det vært godt med et lengre utenlandsopphold i et arabisk eller kinesisk område. I Risør og i Roma er det strenge begrensninger på skilting. Selv store varekjeder får beskjed om å dempe seg. Islam hadde lenge forbud mot å avbilde mennesker. Et bokstavforbud i Vesten kunne kanskje vurderes?

Comments are closed.