GROTESK

GROTESK

 

Ved å betegne noe som «groteskt» uttrykker vi forakt – i de fleste tilfeller. Når groteskskriften dukket opp på 1800-tallet kalte mange den for nettopp «grotesque». Skriften brøt med den almenne oppfatningen av hvordan bokstavene burde se ut. I tillegg var de fleste groteskskriftene langt «fetere» enn de vanlige bokskriftene – de var mer høylytte, noe mange fant støtende. Og i en situasjon der den ene skriker høyere enn den andre blir det vanskelig å føre lavmælte samtaler. Men groteskskriften er ingen 1800-tallsoppfinnelse, og trenger slett ikke være verken overvektig eller brautende. Groteskskriften mangler seriffer («føtter»/aksentuerte endelser). I tillegg har den ikke (tilsynelatende) forskjell på tykt og tynt i strøkene. På greske inskripsjoner fra flere hundre år f.Kr. finner vi bokstaver som oppfyller disse kriteriene. Og det finnes et etruskisk grotesk-typesnitt i bly, laget av William Caslon, anvendt av Oxford University Press i 1746. Noen hevder at skriften fikk navn fra det italienske ordet «grottesco», «tilhørende grotten» (som en typografisk huleboer?). Det de fleste oppfatter som en ganske moderne og industriell skrift har altså røtter langt tilbake i tid. På spørsmålet om groteskskriftene er inhumane, vil antagelig svaret være at «det kommer an på». Og dét skyldes etter min oppfatning at det i løpet av 1900-tallet ble tegnet og produsert veldig mange av dem, noen både lesbare og estetisk vellykkede. Fra de såkalte «industrielle» grotesker, til funksjonalismens «geometriske» grotesker, kan vi følge stilhistorien fra aggressiv merkantilisme til iskald funkis, fra klumpete og fete former til klinisk konstruksjon. Edward Johnston, reformatoren av vestlig kalligrafi, ga form til et langt mer humant typesnitt for London Underground i 1926. Det ble den første «humanistiske grotesk, etterfulgt av hans tidligere elev Eric Gills snitt Gill Sans (engelsk terminologi er egentlig fransk; sans serifs, «uten seriffer»). Johnstons skrift finner vi på undergrunnen den dag i dag; Covent Garden, Picadilly Circus. Senere har flere andre typedesignere levert gode og lesbare grotesker; Syntax av Hans Eduard Meier, Stone Sans av Sumner Stone, Frutiger av Adrian Frutiger (brukt av Oslo Sporveier). Verdana er den som kanskje er mest kjent for å fungere på skjerm, laget av Matthew Carter. Et godt tips kan være å alltid anvende humanistiske grotesker til lengre brødtekst. Unngå for all del Helvetica/Arial, Franklin Gothic eller Futura som brødskrift (henholdsvis «industrielle» og «geometrisk»). Hvis du vil at teksten skal være lesbar, vel å merke.

Groteskskriften har kommet for å bli , men er mest velfungerende når den har kontakt med sine historiske røtter. En av de vakreste groteskene jeg har sett er forøvrig Palatino Sans, en nytegnet kompanjong til Palatino. Designet av kalligrafen og typedesigneren Hermann Zapf.

Groteskillustr

Comments are closed.